Arkeolog Vinzenz Brinkmann insisterer på at hans blendende reproduksjoner av skulpturer fra antikkens Hellas er akkurat slik de skal være.
Arkeologer som Tysklands Vinzenz Brinkmann rekonstruerer noen av de fargerikt malte skulpturene og glitrende bronsefigurene som fantes i antikkens Hellas. En replika av en stele som ble reist ca. 510 fvt. ved graven til den greske krigeren Ariston minner om hans seier i kamp. Han er kledd i gul bronse- og lærrustning, en blå hjelm (hvorav deler mangler), og matchende blå beinbeskyttere med gul utsmykning.
En rekonstruksjon i bronse av hodet til en ung atlet viser at han har blitt kronet med den seirendes pannebånd. Hodet er basert på en original fra tidlig 1. århundre evt. som ble funnet i Napoli på 1700-tallet, som del av en fullstendig statue. Visstnok skal de som fant statuen ha skilt hodet fra kroppen da de innså at metallstatuen var for tung til å bære bort intakt. Den slående effekten av portrettet blir forsterket av innsatte øyne av sølv med pupiller av røde edelsteiner, samt forgylling av leppene, øyenbrynene og pannebåndet.
Alexander-sarkofagen (ca. 320 fvt.) ble funnet i det kongelige nekropolis i en fønikiske byen Sidon. Men den fikk navn etter den staselige makedonske lederen, Alexander den store, avbildet i kamp mot perserne i denne malte replikaen. Alexanders tunika med ermer indikerer at hans seire har brakt ham inn i den nye rollen som konge i Østen, men løveskinnsluen forbinder ham med den mytiske helten Herakles og hinter om guddommelig nedkomst.
Denne delvise fargerekonstruksjonen av Athene er basert på en skulptur fra ca. 490 fvt. Skulpturen av gudinnen er fra gavlveggen på Aphaia-tempelet på den greske øya Egina. Vinzenz Brinkmann etterlater ofte deler av skulpturen hvit der det ikke er funnet bevis for at originalen hadde farger. Dette bildet av statuen bakfra viser de imponerende detaljene på Athenes aegis, eller kappe, som er kantet med de livaktige kroppene til delvis utstrakte grønne slanger.
“Hvis folk sier, ‘Så harry,’ irriterer det meg, men jeg blir ikke overrasket,” sier Brinkmann, som, sammen med sin kone, arkeolog Ulrike Koch-Brinkmann, farget denne rekonstruksjonen av “Løven fra Loutraki” fra ca 550 fvt. Dens slående blå manke er ikke unik blant monumenter fra antikken. Løver satt ofte oppå graver i antikkens Hellas, hvor utsmykkende detaljer som dyrets hår og ansiktsmaling ofte ble avbildet i sterke farger som fremhevet pelsen deres.
Den malte replikaen av en bueskytter fra ca. 490 fvt. (ved Parthenon i Athen) er et bevis på den tyske arkeologen Vinzenz Brinkmanns grundige undersøkelse av skulpturens farger. Den originale statuen kom fra Aphaia-tempelet på den greske øya Egina.
For å finne ut hvordan de greske gudene så ut, kan det virke lurt å starte på Rom 18 på British Museum. Det er galleriet dedikert til Elgin-skulpturene – store trofeer som ble fjernet fra Parthenon i Athen mellom 1801 og 1805 av Thomas Bruce, den syvende jarlen av Elgin og britisk utsendelse til Konstantinopel fra 1799 til 1803, da Hellas var under tyrkisk styre. Allerede i samtiden ble dette ansett av enkelte som et overgrep mot kulturarven. Lord Byrons i stor grad autobiografiske dikt “Childe Harold’s Pilgrimage” inneholder denne slående ytringer:
Dull is the eye that will not weep to see
Thy walls defaced, thy mouldering shrines removed
By British hands, which it had best behov’d
To guard those relics ne’er to be restored.
Til den dag i dag vedholder Hellas sin rett til erstatning eller tilbakeføring av statuene.
Geniet bak Parthenons skulpturer var arkitekten og kunstneren Phidias, som det var beryktet at var den eneste blant de dødelige som hadde sett gudene slik de virkelig var. I Parthenon satte han seg som mål å vise dem i aksjon. Fragmenter fra den østlige gavlen på tempelet viser Athenes fødsel fra hodet til Zevs, mens de fra den vestlige gavlen viser Athene og Poseidon som konkurrerer om å representere byen. (Og som byens navn indikerer, var det hun som vant.) De heroiske statuene skulle være enkle å se på avstand.
Men det var for tusenvis av år siden. Nå er mye av skulpturen fått gjennomgå så til de grader at den er ugjenkjennelig, og deler av den mangler, så man må være en erfaren arkeolog for å se hva mange av figurene gjorde. Ja, noen elementer er klare og tydelige, som et hestehode, en ungdom som slapper av. Men for det meste er skulpturen som en stivnet Beethoven: draperi, volum, masse, ren energi som eksploderer i stein. Selv om vi sjelden tenker over det, er slike fragmenter overveldende abstrakte, og derfor på merkelig vis “moderne.” For de fleste av oss er ikke det noe problem. Vi er moderne vi også. Vi liker antikvitetene våre slik.
Men vi kan anslå at Phidias ville blitt svært trist om han så sine hellige skatter fraktet så langt hjemmefra, i en så ødelagt tilstand. Den bare steinen ville sett ødelagt og livløs ut for ham, som et kadaver. Hør på Helena av Troja, i Euripides som bærer hennes navn:
My life and fortunes are monstrosity,
Partly because of Hera, partly because of my beauty.
If only I could shed my beauty and assume an uglier aspect
The way you would wipe color off a statue.
Det siste poenget er så uforventet at man nesten kan gå glipp av det: å fjerne fargen fra en statue er å maltraktere den.
Statuer i farger? For oss er den klassiske antikken ensbetydende med hvit marmor, men slik var det ikke for grekerne. De så for seg gudene sine i farger og portretterte dem derfor slik også. Templene som huset dem var i farger også, som en slående teaterscene. Tiden og været har slitt bort det meste av disse fargene. Og i flere århundrer har personer som skulle visst bedre latet som at fargen knapt spilte noen rolle.
Hvit marmor har vært normen siden renessansen, da den klassiske antikkens skatter først kom opp av jorden. Skulpturen av den trojanske presten Laocoön og hans to sønner som slåss mot en havorm som visstnok var sendt av guden Poseidon (oppdaget i Roma i 1506, nå på Vatican Museum) er en av de største tidlige funnene. Fordi de ikke visste bedre, antok 1500-tallets kunstnere at den bare steinen var slik den alltid hadde vært. Michelangelo og andre emulerte det de trodde var antikkens estetikk og lot statuene sine forbli i sine naturlige farger. Slik bidro de til å bane vei for nyklassisismen, den liljehvite stilen som den dag i dag fortsatt er paradigmet for gresk kunst.
Men innen det tidlige 1800-tallet hadde den systematiske utgravingen av antikke greske og romerske områder resultert i et stort antall statuer, og mange akademikere var til stede for å dokumentere de spredte restene av maling på overflaten av dem. Noen av disse restene er fortsatt synlig for det nakne øye i dag, men mye av den gjenværende fargen har falmet eller forsvunnet helt, siden statuene har vært utsatt for lyd og lys. Noe av pigmentet har også blitt skrubbet bort av kuratorer som, selv om de mente vel, egentlig begikk vandalisme. På 1700-tallet valgte Johann Joachim Winckelmann, en pioneer innen arkeologi og kunsthistorie, og anse de bare steinfigurene som rene – platonske, om du vil – former, utsøkte i sin enkelhet. “Jo hvitere kroppen er, jo vakrere er den også,” skrev han. “Farge bidrar til skjønnhet, men det er ikke skjønnhet. Farge bør spille en mindre rolle når man vurderer skjønnhet, siden det ikke er [farge], men i stedet struktur, som bidrar til dens essens.” Til tross for voksende bevis for det motsatte, forble Winckelmanns syn gjeldende. I flere århundrer etterpå ble antikvarer som så for seg statuene i farger ansett som eksentrikere man bare kunne ignorere.
Men ikke nå lenger; den tyske arkeologen Vinzenz Brinkmann har en visjon. Utstyrt med høyintensitetslamper, ultrafiolett lys, kameraer, gipsavstøpninger og krukker med kostbart mineralpudder har han brukt de siste 25 årene på å gjenopplive den fargerike festen Hellas virkelig var. Han har dramatisert sine akademiske funn ved å lage fullskala gipsavstøpninger eller marmorkopier som er håndmalt med de samme mineralpigmentene og organiske fargestoffene som antikkens grekere brukte: grønt fra malakitt, blå fra azuritt, gul og oker fra arsenikkblandinger, rød fra cinnabar og svar fra brente knokler og lianer.
Kall dem harry eller grelle; hans fargesprakende rekonstruksjoner debuterte på Glyptothek-museet i München i 2003, som er dedikert til greske og romerske skulpturer. Utstilt ved siden av sine hvitvaskede tvillinger førte replikaene til sjokk og fascinasjon hos publikum. Time oppsummerte det slik: “Utstillingen tvinger deg til å se på antikk skulpturkunst på en helt ny måte.”
“Hvis folk sier, ‘Så kitsch’, irriterer det meg,” sier Brinkmann, “men jeg blir ikke overrasket.” Publikum likte imidlertid replikaene hans, og han ble raskt invitert til å stille dem ut mange steder. I løpet av årene har Brinkmanns langsomt voksende kolleksjon vært på turné nærmest uavbrutt, og har sjokkert publikum hele veien. Londons The Guardian meldte at utstillingen fikk en “entusiastisk, om enn forvirret” mottakelse på Vatican Museum. “Il Messagero mente at utstillingen var ‘desorienterende, sjokkerende, men ofte strålende.’ Corriere delle Seras kritiker følte at ‘plutselig har en verden vi har ansett som naken og enkel blitt snudd på hodet og blitt livlig som et sirkus.’” Ved Istanbul Archeology Museum har Brinkmanns malte rekonstruksjoner av deler av den såkalte Alexander-sarkofagen (ikke oppkalt etter kongen som er begravet der, men etter hans velkjente venn Alexander den store, som er avbildet på sarkofagens friese) blitt stilt ut ved siden av den slående originalen, og tyske medier spredte nyheten rundt hele verden. I Athen har den greske regjeringens øverste ledere dukket opp på åpningen av utstillingen som, til heder og ære, ble utstilt på National Archeological Museum.
Brinkmann benyttet anledningen til å gjøre noen av verkene hans tilgjengengelige for fotografer i Akropolis: en knelende, eksotisk utseende bueskytter med buen i spenn; en smilende gudinne med et arkaisk smil; og en krigers gylne overkropp i en rustning som fester seg til kroppen som en våt t-skjorte Figurene så kanskje rare ut mot den hvite arkitekturen, men de så utsøkte ut under den sterke middelhavssolen.
En visning i Amerika var på høy tid. Forrige høst presenterte Arthur M. Sackler ved Harvard Universitys museum omtrent hele samlingen til Brinkmann i en utstilling som het “Gods n Color: Painited Sculpture of Classical Antiquity.” Utvalgte replikaer ble også vist tidligere i år, i “The Color of Life” ved Getty Villa i Malibu i California, som viste polykromi fra antikken til dag. Andre høydepunkter inkluderer El Grecos statuepar av Epimetheos og Pandora (lenge feilidentifisert som Adam og Eva) vist i farget treverk, samt Charles-Henri-Joseph Cordiers eksotiske Jewish Woman of Algiers of 1862, en portrettbyste i onyksmarmor, gull, emalje og amethyst.
Paletten på disse verkene var imidlertid ikke så slående som Brinkmanns replikaet. Hans “Lion fra Loutraki” (en kopi av et originalt verk datert til ca 550 fvt) viser en gyllen pels, blå manke, hvite tenner og røde merker i ansiktet Den eksotiske bueskytteren (etter en original fra Glyptoteket i München) har en sennepsgul vest med et mønster av røde, blå og grønne byttedyr. Under har han en skjorte og matchende leggings med et psykedelisk sikksakk-mønster som varierer i størrelse som om det er malt på lycra. I motsetning til tidligere foreslåtte fargepaletter, som stort sett var spekulative, er Brinkmanns paletter basert på tidkrevende forskning.
Jeg ble selv introdusert for Brinkmanns verker for omtrent tre år siden, da jeg reiste i Europa og et bilde av en reproduksjon av en gresk gravstein på forsiden av en tysk avis fanget blikket mitt. Den avdøde, Ariston, var avbildet på steinen som en skjeggete kriger i sin glansalder. Han stod i profil, med solbrun hud og bare føtter, i en blå hjelm, blå beinbeskyttere med gule kanter, og gul rustning over en hvit tunika med myke legg, buet opplegg og en grønn bord rundt oppleggskanten. Hans smilende lepper var malt røde.
Fascinert av bildet og interessert i teksten som hørte til, sendte jeg en e-post til Glyptoteket i München. Brinkmann selv svarte raskt med en invitasjon til en privat demonstrasjon av metoden hans. Vi møttes på museet kort tid senere.
Brinkmann ledet meg først til en skulptur av en kampscene fra Aphaia-tempelet fra øya Egina (ca 490 fvt.), et av Glyptotekets hovedattraksjoner. En del av ensemblet var den originale skulpturen som var grunnlaget for den fargerike bueskytteren Brinkmann hadde stilt ut foran Acropolis. Bueskytteren var, i motsetning til de andre krigerne i motivet, fullstendig påkledd, og hans spesielle hodeplagg og fargerike, mønstrede antrekk indikerer at han var fra østligere strøk. Dette og andre detaljer indikerer at han er Paris, den trojanske (og dermed østlige) prinsen hvis kidnapping av Helena startet Trojakrigen.
Etter forslag fra Brinkmann hadde jeg kommet til museet sent på dagen, når lyset stod lavt. Hans hovedverktøy var langt fra høyteknologisk: en håndholdt lommelyks. Under “ekstremt rakelys” (fagbegrepet for lys som treffer overflaten fra siden i en veldig lav vinkel), kunne jeg se hint av kutt som ellers ville vært vanskelige eller umulige å se med det nakne øye. På bueskytterens vest avslørte lyset en geometrisk bord som Brinkmann hadde reprodusert i farger. Andre steder på vesten pekte han på et byttedyr, knapt større enn en tomme, i klørne på en jungelkatt med et sett majestetiske vinger. “Ja!” sa han frydefullt. “En griff!”
Overflaten på skulpturen var en gang dekket i briljante farger, men tiden har gjort dem falmet. Oksidering og skitt har dekket over eller mørknet de få sporene av pigment som fortsatt gjenstår. Fysisk og kjemisk analyse har imidlertid gjort det mulig for Brinkmann å fastslå de opprinnelige fargene med stor sikkerhet, også der hvor det nakne øye ikke kan se noe spesielt.
Etterpå brukte Brinkmann et ultrafiolett lys til å belyse bueskytterens guddommelige beskytterske, Athene, og avslørte dermed såkalte “fargeskygger” av pigmenter som var vasket vekk for lenge siden. Noen pigmenter blir slitt bort fortere enn andre, slik at steinen under blir utsatt for vær og vind i ulik tid – og dermed ulik grad av erosjon. Den tilsynelatende glatte overflaten avslørte et mønster er ryddig overlappende skjell, hvert av dem dekorert med en liten pil – en ufattelig detalj som bare fuglene som laget rede bak statuen kan ha sett.
Noen uker senere besøkte jeg Brinkmann hjemme, en kort togtur fra München. Der lærte jeg at de nye metodene gjorde det mye enklere å lage reproduksjoner av skulpturer. Tidligere måtte man kle en statue i gips for å lage en mal, og i den malen kunne man støpe en replika. Men direkte påføring av gips kan skade de verdifulle sporene av farger. Nå kan en 3D-laserskanning produsere en kopi uten å være i kontakt med originalen. Tilfeldigvis holdt Brinkmanns kone, arkeolog Ulrike Koch-Brinkmann, på med å gi farge til en laserreproduksjon av en skulptur av hodet til den romerske keiseren Caligula.
Jeg ble umiddelbart bergtatt av hvor livaktig Caligula så ut, med en sunn hudfarge – noe som ikke er enkelt å gjenskape. Koch-Brinkmanns umiddelbare bekymring den dagen var keiserens hår, skulpturert i en kort, krøllete frisyre, som hun malte i en sjokoladefarget brun over et underliggende svart lag med maling (for volum) med lysere aksenter (for å indikere bevegelse og tekstur). De brune irisene i keiserens øyne var mørkere langs ytterkanten, og den svarte pupillen i hvert øye var brakt til live med en ørliten flekk av hvitt.
Slik realistisk detalj skiller seg fra avbildningen av bueskytteren Paris. I 490 fvt, da den ble laget, ble statuer dekorert i “flate” farger. Men, etter hvert som tiden gikk, lærte kunstnerne seg nye teknikker for å fremstille lys og skygge, på samme måte som Koch-Brinkmann gjorde med Caligula, som ble laget omtrent fem hundre år etter bueskytteren. Brinkmann-duoen har også avdekket bevis på skyggelegging på Alexander-sarkofagen (ca 320 fvt.) – hvilket er svært spennende. “Det er en revolusjon innen maling som kan sammenlignet med Giottos i freskene på Padua,” sier Brinkmann.
Brinkmann har aldri foreslått å male en original fra antikken. “Nei,” insisterer han, “Jeg foreslår ikke det. Vi er for langt unna. Originalene er delt opp i så mange fragmenter. Det som er bevart er ikke bevart godt nok.” I tillegg er moderne smak tilfreds med fragmenter og kroppsdeler. Vi har kommet langt siden slutten av 1700-tallet, da romerske fragmenter ble satt sammen og de manglende bitene ble erstattet. Publikum på den tiden følte et behov for å se et sammenhengende bilde, selv om det innebar å forene biter fragmenter som hørte til ulike originaler. “Hvis det handlet om konservering, kunne man forsvart det,” sier Brinkmann, “men som arkeologiske objekter, er skulpturene fra antikken hellige.”
Et vendepunkt innen konservering oppstod i 1815, da Lord Elgin kontaktet Antonio Canova, den fremste nyklassisistiske skulptøren, med en forespørsel om å restaurere statuene i Parthenon. “De er laget av den fremste kunstneren verden noen gang har sett,” svarte Canove. “Det ville vært blasfemisk av meg, eller noen annen, å røre dem.” Canovas synspunkt ga mer prestisje til estetikken av den funne objekt; enda en grunn til å la spørsmålet om farge forbli uuttalt.
I introduksjonen til brosjyren fra utstillingen på Havard, tilstår Brinkmann at til og med han er en forholdsvis nyfrelst tilhenger av ideen om at å male statuene faktisk var en kunstform. “Det dette betyr,” utdyper han, “er at perspektivet mitt har blitt formet av den 20. århundrets klassisisme. Du kan ikke bare kvitte deg med den. Den hefter ved deg hele livet ditt. Spør en psykiater. Du må jobbe veldig hardt for å venne deg til et nytt verdenssyn. Men jeg snakker om personlige følelser nå, ikke om akademisk overbevisning.”
Tidligere forsøk på å gi farge til skulpturene, særlig av viktorianske kunstnere, var hovedsakelig basert på fantasi og personlig smak. Sir Lawrence Alma-Tademas maleri Pheidias and the Frieze of the Parthenon (1868-69) viser den greske kunstneren Pericles og andre priviligerte athenere på privat omvisning blant Parthenon-skulpturene, som er avbildet i tykke, kremete farger. John Gibsons fullskala statue Tinted Venus (1851-56) har honninggult hår og rosa lepper. En anmelder på 1800-tallet omtalte den som “en frekk, naken engelsk kvinne” – en bedømmelse som dagens publikum trolig ikke deler når man tar med i betraktningen hvor forsiktig og subtilt Gibson påførte farge på marmoren. I USA er C. Paul Jenneweins enorme allergoriske friese over hellig og profan kjærlighet på Philadelphia Museum of Art, først vist frem i 1933, mer uhemmet i sin bruk av farger. Figurene, som representerer Zevs, Demeter og andre greske guder, er er laget i blank, glasert terracotta. For samtidens øyne fremstod effekten som Art Deco, eller kanskje camp.
Mens mange av dagens publikummere ser på Brinkmanns rekonstruksjoner i samme lys, er skulpturene hans ment å være sobre gjenstander for undersøkelse. Områder hvor han ikke har funnet noe bevis på tidligere farging lar han vanligvis være hvite. Når spesifikke fargevalg er spekulative blir det laget flere replikaer av samme statue for å illustrere bevisene som er funnet og hvordan de har blitt tolket. For eksempel finnes det en versjon av den såkalte Cuirass-kroppen fra Akropolis i Athen (den hvis rustning er som en våt t-skjorte, nevnt over), hvor rustningen er i gull, mens en annen hvor den er gul. Begge er basert på gode gjetninger. “Vitalitet var det grekerne var ute etter,” sier Brinkmann, “det, og et hint av det erotiske. De fant alltid en måte å uttrykke kraften og skjønnheten i den nakne kroppen på. Å kle på denne overkroppen og gi den farge var en måte å gjøre kroppen med sexy på.”
Et spørsmål gjenstår fortsatt: Hvor nøyaktig kan forskningen reprodusere kunst fra en forsvunnen tid? Noe definitivt svar finnes ikke. For noen år siden begynte nysgjerrige musikere å eksperimentere med tidlige instrumenter, og de spilte lave toner på strenger av tarm og blåste i naturlige horn, i håp om å gjenskape den ekte lden av barokken. Uansett hvor nysgjerrige eller informative forestillingene var, var det lyttere som anså dem som pedanteri. Med neste generasjon var periodebasert praksis blitt naturlig. Musikere brukte fantasien og regelbøkene i kombinasjon og begynte å lage musikk.
Brinkmann tenker over implikasjonene. “Vi jobber veldig hardt,” sier han. “Vår første forpliktelse er å gjøre alt riktig. Hva tror du? Tror du vi en dag kan begynne å lage musikk?”
