(Bilde: Fine Arts Museum of San Fransisco)
Antikke statuer var ikke kritthvit marmor, men “en fest av farger og glitrende dekorasjon.” Det viser seg at vi har sett for oss den antikke verden helt feil, skriver Natalie Haynes.
Da den viktorianske maleren Lawrence Alma-Tadema først viste frem arbeidet sitt, Phidias Showing the Frieze of the Parthenon to his Friends, må man ha sett en tilfredsstillende sirkel sluttet: en maler som stolt presenterer sitt nye maleri av en skulptør som stolt viser frem sin nye skulptur. Året var 1868, og til den moderne tilskuer er ikke maleriet spesielt opprørende. Phidias, den skjeggete skulptøren, står foran Parthenon-frisen, hvis karakterer – både mennesker og hester – Alma-Tadema hadde mulighet til å studere i detalj ved British Museum. Intellektuelle fra den 5. århundrets Athen beundrer skulptørens ekstraordinære arbeid: draperiene, den utrolige dybden (noen ganger galopperer fire hester ved siden av hverandre på bare en tomme eller to med marmor). Tilskuerne kommenterer kanskje også de vakre mørke fargene som gir liv til skulturen.
Mange kunsthistorikere foretrakk, feilaktig, å se for seg at all antikk marmor var kritthvit
Alma-Tadema kom med en stor påstand med dette maleriet: fargen hadde forsvunnet fra skulpturene innen de ble vist ved British Museum. Mer enn to årtusener med vær og krig hadde bleket marmoren hvit. Fra og med det 18. århundre har mange kunsthistorikere foretrukket dette: menn som Johann Joachim Winckelmann – hvis to volum om kunst fra antikken ble utgitt i 1864 – likte å tro at antikkens skulpturer alltid hadde vært kritthvit marmor.
Winckelmann var en spesielt stor tilhenger av romerske marmorkopier av greske bronsestatuer: romerne kopierte de greske originalene i marmor. Man kan se at det er en marmorkopi av en bronseskulptur hvis figuren lener seg på noe – en stubbe eller en stav, for eksempel. Eller kanskje det er en liten klump med marmor som holder de to beina sammen. Marmor har ikke den samme styrken som bronse og trenger derfor ekstra støtte for at skulpturene skal være stødige og solide.
Så da Alma-Tadema malte Parthenon-frisen i de fargene han så for seg at den må ha hatt før, valgte han side i en kamp innen kunsthistorien som fortsatt pågår i dag. Mange anser ideen om malt marmor eller bronse som en fornærmelse mot deres inntrykk av fortiden som et trist og upyntet sted.
Kunsten i antikken må ha vært en fest av farger og glitrende dekorasjon. Phidias – den mest anerkjente skulptøren i sin tid – laget også en enorm statue av Athene Parthenos, beskrevet i tekstene til den antikke historikeren Pausanias. Han forteller at skulpturen var kryselefantin: dekket i gull og elfenben. En moderne replika av statuen, laget av skulptøren Alan LaQuire, finner man i Nashville, og den formidler definitivt noe av kraften til den glitrende originalen.
Utvasket av tiden
Også bronseskulpturene må ha vært mye blankere enn deres mørkebrune utseende tilsier i dag: bronse får en patina over tid. Det vi i dag ser som et ensfarget brungrønt hode, har en gang vært skinnende blankt, nesten som gull. Håret var malt mørkt og huden kan også ha vært malt. Øyehulene til antikke statuer er ofte tomme, fordi øynene ble laget separat og har blitt tapt i tiden. Det er en par fantastiske greske øyne ved Metropolitan Museum of Art i New York, laget av bronse, marmor, kvarts og obsidian. Øyevippene i bronse er spesielt imponerende, om enn noe bekymrende.
Ultrafiolett lys kan brukes til å finne spor av farge på tilsynelatende umalte statuer
Arkeologer har lyktes i å bruke ultrafiolett lys til å finne farger på statuer som tidligere ikke har vist tegn til å ha vært malt. Til tross for at det ikke alltid er mulig å identifisere nøyaktig hvilken farge som har vært brukt, kan man ofte se mønstrene som ble malt på overflaten av statuer. Statuene fra Aphaia-tempelet på den greske øya Aigina er en perfekt illustrasjon av dette. Statuene fra den vestlige siden av tempelet står nå i Glyptothek i München, hvor den tyske arkeologen Vinzenz Brinkmann har undersøkt dem med UV-lys. Kunstverket hadde Athene i sentrum, og hjelmen hennes med fjær var plassert rett under den høyeste toppen av taket. Med UV-lys kan vi endelig se den gjentakende, geometriske dekorasjonen på sjalet hennes og forsiden av kjolen hennes.
Et annet sted på tempelet, i den lave enden av det vinklede taket, var det en figur av en bueskytter (kanskje Paris, sønn av Priam av Toja). På armene og beina hans ser vi spor av et rutemønster. Brinkmann har brukt mange år på å gjenskape den fargerike dekorasjonen på kopier av disse statuene som grekere i antikkens Hellas hadde overalt rundt seg. Denne bueskytteren er en av hans mest spektakulære: et intrikat design av blå, røde, gule og grønne ruter overlapper hverandre på bueskytterens buksebein og ermer. Pilkoggeret hans er pyntet i en lignende fargepalett, men med et litt annerledes design, omtrent som skjell. Bueskytteren skiller seg ut i Brinkmans Gods in Colour-utstilling, som har vært på turné over hele verden de siste 15 årene.
I levende farge
Brinkmann er ikke alene i sine forsøk på å reintrodusere farge på skulpturer fra antikken. Museum of Classical Archeology i Cambridge har også forsøkt å tilføre litt farge til sine gipsreplikaer av statuer fra antikken. Originalen (nå hvit) av Peplos Kore – en statue av en ung pike i en lang kjole med belte i livet – står på Acropolis Museum i Athen. Kjolen til kopien fra Cambridge er malt rød, med blå border og blå, grønne og hvite detaljer. Hun har også fått et par føtter som har forsvunnet fra marmororiginalen, samt en ny venstrearm. Acropolis Museum har også et fargerikt alternativ: de anbefaler besøkende til sine nettsider å pynte sin egen versjon av en peplos (kjole), utforske de arkaiske farene og se hvilke farger som var tilgjengelige for malerne i antikkens samfunn.
Grekerne var ikke de eneste hvis statuer var malte: romerne viste en tilsvarende entusiasme for å gi farge til marmoren sin. Paolo Liverani fra universitetet i Firenze har arbeidet med et prosjekt som skal gjenskape statuen av Augustus fra Prima Porta. Keiserens statue ble oppdaget i 1863, og viste rester av malingen som engang dekorerte den. En avstøpning av statuen, hvor dens fargesprak er gjenskapt (og delvis fantasert frem) står nå i Vatican Museum. Dekorasjonen har endret seg mye siden den greske tiden: statuen av Augustus stammer fra rundt 20 fvt. Augustus’ brystplate er pyntet, ikke med et geometrisk design, men i stedet med figurer. Kappen hans er mørkerød og kantene av tunikaen hans er slående røde og blå.
Lenger sør i Italia finner vi et av de best bevarte stedene fra antikken. Herculaneum, nær Pompeii i Napoli-bukta, ble begravet i aske da Vesuvius hadde utbrudd i år 70 evt. Skattene fra stedet har blitt bevart på en annen måte enn de fra Pompeii fordi de to stedene har ulik avstand til vulkanen. Pompeii ble for eksempel truffet av store steiner, hvilket ødela taket og første etasje i mange bygninger. Herculaneum har fortsatt karbonisert treverk som har blitt bevart, noe som i Pompeii brant opp.
Maling ble påført direkte på bronse eller marmor, som vist i denne gjenskapningen av Prima Porta-statuen av Augustus (Bilde: Ashmolean Museum of Art and Archeology i Oxford)
I 2009 startet en gruppe forskere i Southampton den digitale gjenskapningen av en malt statue av en skadet amasonekriger som ble funnet ved Herculaneum. Forsiden av amasonens ansikt har blitt udelagt, men hennes røde hår, som springer i krøller fra en midtskill (slik romerske kvinner ordnet håret) var klart synlig.
Det globale publikumet til Brinkmanns Gods in Colour-utstilling har definitivt bevist at det er en apetitt for moderne gjenskaptniner av antikkens fargesprak. Det minner oss om hvor langt unna oss romerne og grekerne var, selv om de ofte føles kjente for oss. De hvite marmorstatuene eller -sølene vi har bygget til ære for antikkens mennesker sier mer om oss – og hvordan vi velger å se for oss antikkens samfunn – enn de sier om menneskene som levde for 2000 år siden eller mer. Kanskje debatten som allerede hadde delt kunstverdenen i 100 år da Alma-Tadema malte sin versjon av Parthenon endelig kan bli lagt til side. Selv om vi er vant til å se skulpturene fra det antikke Hellas og Roma i kritthvit marmor, forstår vi dem bedre dersom vi husker deres opprinnelige farger.
